Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Livet som lokalpolitiker er definitivt ingen dans på roser.

I den senere tid har tre tidligere maktbesittere beriket allmuen med nærmest tårevåte betraktninger hvordan det er ikke å kunne bestemme lenger. Det var ikke akkurat lystig lesning.

Når man etter folkets vilje må bytte plass med opposisjonen, føles det sikkert stusslig. Makt gir jo som kjent muligheter, og da må maktesløshet sikkert føles fortvilt tomt og kjedelig. Særlig med tanke på at det kan være fire år til neste gang muligheten til utfoldelse igjen åpner seg.

At politikere ikke deler alle synspunkter, er ikke mer enn naturlig. Derfor får vi blant annet debatter om man skal bruke «en milliard» på en lokal arena med is på gulvet eller ikke. Det er slikt som er politikk.

Man ønsker å disponere folkets midler ut fra hva man føler vil gagne folket. Det vil si, etter at man har brukt penger på alle såkalte lovpålagte oppgaver. Det er altså smulene som eventuelt er igjen, som det kan krangles om.

Mesteparten av hva en kommune får inn, er nemlig bundet opp av lover og pålegg.

Klubben heter Robek, registeret over kommuner og fylkeskommuner som er i økonomisk ubalanse

Nå er det ikke lovpålagt at en kommune skal gå «overskudd», men det straffer seg å gå underskudd. Det betyr at man kan bli satt under administrasjon. Staten velger rett og slett å ta styringen over kommuneøkonomien. Da blir det sikkert like kjedelig å sitte i posisjon som i opposisjon.

© Fredriksstad Blad