Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Over tid har jeg har sett på hvordan digitalt utenforskap rammer eldre, og hvorfor det ofte ikke handler om manglende evner, men om manglende tilrettelegging, respekt og forståelse.

Det finnes barrierer som ikke alltid er synlige: Helseutfordringer, økonomi, manglende opplæring, språkbruk og en offentlig forvaltning som i økende grad setter «digital først» – uten å sikre at alle henger med.

Mange eldre forteller at de føler seg som annenrangs borgere når de møter krav om BankID, digitale skjema og selvbetjente portaler – uten at det finnes reelle alternativer.

Og enda flere kjenner på en form for moderne aldersdiskriminering der teknologisk fart og effektiviseringsiver trumfer menneskelig nærhet og forståelse.

Men dette er ikke en fortelling om håpløshet. Dette handler om hvilket samfunn vi vil ha.

Når vi løfter blikket – hva ser vi da?

Vi står midt i en teknologisk revolusjon som bare akselererer.

Kunstig intelligens, automatisering og heldigitale tjenester – alt dette bringer muligheter, men også dypere forskjeller.

Hvis vi lar utviklingen gå sin gang uten politisk og menneskelig styring, vil forskjellene forsterkes.

Hvis vi derimot griper inn med kloke prioriteringer og inkluderende politikk, kan vi gjøre det motsatte: Utjevne, åpne opp og invitere flere med.

Så hva trenger vi fremover?

1. Politisk vilje og forpliktelse

Kommunen og staten må vedta at alle skal kunne delta. Ikke bare som en fin visjon i festtaler, men som reelle føringer i budsjetter, tjenester og praksis.

Det må være like legitimt å få papirpost og personlig veiledning som å bruke en app. Ikke alle skal måtte bli digitale – men alle skal........

© Fredriksstad Blad