Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Jeg sitter på flyet, et Boing et eller annet. Lener meg tilbake. Strekker ut beina.

Luksus.

Jeg hører piloten: «Ready to take off».

Men før vi alle er ready to take off, kommer en flyvertinne med hestehale, beskjedne gulløredobber, men desto mer iøynefallende røde tykke lepper, brune armer og rynket hud i panna ned midtgangen.

Hvis dere hører kapteinen si rescue, rescue – så åpner dere døra der

Hun henvender seg til raden vår som er EXIT. Plasser 11 a, b og c. Hun spør om alle snakker norsk? Hun får tre nikk.

«Flott. Hvis dere hører kapteinen si rescue, rescue – så åpner dere døra der, hvis det er klart utenfor da selvfølgelig».

Hun ser fra den ene til den andre og fortsetter, «og hvis det ikke er klart så bla, bla og hvis bla, bla – skjønner? Resten kan dere lese dere opp til der», informerer hun og peker på fem bilder på stolene foran oss; «Emergency opening».

Så snur hun seg til plassene 11 d, e og f hvor kun d og f er besittet. Her tar hun samme korte undervisningsleksjon i «Rescue» for å ivareta – minst 250 mennesker.

I dette øyeblikk blir vi fem som elsker ekstra beinplass erklært kompetente nok til å iverksette en redningsmanøver, som jeg vil tørre påstå innebærer et betydelig ansvar.

Jeg ser på de ved siden av meg på venstre side. Er vi liksom klarert av sikkerhetskontrollen?

Og hvis vi er, burde ikke vi enes om hvem av oss som skal åpne den døra før vi går opp i lufta?

Jeg prøver å tenke klokt mens jeg observerer de ved min venstre side.

Hun innerst ved vinduet er eldst. Hun har hvitt hår og lange nyinnkjøpte røde negler. Hun har krokete fingre og noe sier meg at hun kan ha utfordringer med å........

© Fredriksstad Blad