Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Maimåned kan vel sies å være korpsene sin store arbeidsmåned. For meg har også denne måned tidligere i mitt liv vært viet til øving, marsjering og toner i sol og regn.

Jeg var ikke mer enn sju-åtte år da jeg begynte i skolemusikkorpset. Vi kunne ikke velge instrument selv. Jeg, den minste jenta fikk utdelt lyra. Du vet den som er et stort klokkespill og som har dusker hengende i hver side på toppen.

Trolig fordi jeg spilte piano og lyra ville være det enkleste instrumentet for meg å lære.

Jeg hadde hvit kjole, akkurat som tamburmajoren. Vi var ille viktige i korpset, ble jeg fortalt. Jeg husker medaljene syntes så godt på hvit bakgrunn.

Lyre er et typisk marsj-instrument. Da vi hadde konserter, deltok jeg ikke på hvert nummer. Dirigenten så at jeg kjedet meg og med det fikk jeg en pikkolofløyte i fanget.

Den var så uvant liten, og jeg fikk plass til den i noteveska. To instrumenter! Ingen andre i korpset hadde det.

Etter hvert fikk jeg oppgradert til en såkalt C-langfløyte. Jeg fikk læretimer hos ekstern fløytespiller og jeg bare elsket det.

Men skolekorps varer ikke evig. Jeg fikk andre interesser etter hvert.

Jeg øvde morgen og kveld og syntes jeg ble ganske så flink etter hvert

Men en dag da jeg var i slutten av tjueåra fikk jeg tilbud om å spille i et veterankorps. Gunnarstorps veterankorps. Jeg spilte meg inn og valgte C-fløyta da det var den som hadde gitt meg mest glede i skolemusikken. Det var så gøy!

Men jeg skjønte jo at jeg måtte øve mer enn de andre musikantene, min lange pause tatt i betraktning.

Jeg øvde morgen og kveld og syntes jeg ble ganske så flink etter hvert.

Jeg hadde leid meg verdens fineste toroms i Kasernegata i Gamlebyen med utsikt til det daværende kvinnelige fengselet. Et ærverdig bygg, som ble bygd fra 1861 ti 1864 som det nye rådhuset i Fredrikstad.

Siden jeg........

© Fredriksstad Blad