Spaltist

Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Jeg er ikke god på det. Å fortelle barna mine om mitt opphav, mine røtter og familiens historie. For jeg kjenner den ikke så godt som jeg ønsker selv.

Jeg angrer for at jeg ikke spurte mamma og pappa, tanter, besteforeldre og ja, alle mine forfedre om vår historie, mine røtter, som igjen er røttene til mine barn og barnebarn.

Og nå er det på mange måter for seint. For de er alle døde.

Men jo, jeg kan gjøre en jobb å for eksempel søke opp historielag når jeg vet hvor mine besteforeldre kommer fra. Vet det ligger mye historie der ute hvor jeg kan finne informasjon.

Men det er jo en stor jobb i stedet for å ha sørget for å innhente familiens historie da jeg hadde mine forfedre i live. Jeg burde sørget for å få genuine opplysninger da jeg hadde mulighet, fortalt i levende live.

Åh som jeg angrer.

Jeg vet ikke hvorfor dette plutselig nå har blitt så klart for meg å være viktig. Eller jo, jeg vet det.

Det var DA jeg tenkte på hvilket ansvar vi også har å fortelle om røttene våre

Da sønnen min tok en «random» spørsmålsrunde på 17. mai, om hvorfor vi feirer nasjonaldagen, med ditto oppfølgingsspørsmål om alt hva som skjedde rundt Eidsvold, ble jeg svar skyldig på enkelte spørsmål som han stilte.

Han påpekte det er vårt ansvar å formidle norsk historie videre til de som kommer etter oss. Og det var DA jeg tenkte på hvilket ansvar vi også har å fortelle om røttene våre.

Hvem var de før oss. Hva gjorde de, hva jobbet de med, hvor var de født, hva tenkte de, hva var........

© Fredriksstad Blad