Kronikk

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

– Jeg stemmer ikke. Jeg tror ikke på systemet.

Slik svarte en ungdom jeg møtte i Drammen nylig. Han er født og oppvokst her. Snakker flytende norsk. Likevel føler han at han står utenfor. Det var ikke sinne i stemmen hans. Bare et stille fravær av tro på at noe kan forandre seg.

Denne teksten er særlig skrevet for deg som kanskje ikke har stemt før, eller som kjenner noen som aldri gjør det. For når vi nå går inn i valgkampen, bygger vi i Partiet Sentrum kampanjen vår på én tydelig verdi: At demokratiet skal være for alle. At det skal oppleves som et felles prosjekt. At ingen skal stå utenfor.

Vi som skriver politiske programmer og deler ut brosjyrer, antar ofte at velgerne deler vår grunninnstilling: troen på at stemmer teller, og at samfunnet er vårt felles ansvar. Men mange – særlig unge med minoritetsbakgrunn – har aldri opplevd det slik. For dem er ikke demokratiet et prosjekt de føler eierskap til, men et ferdig rigget system de betrakter utenfra.

Dette handler ikke om latskap. Det handler om tilhørighet. Og det er vårt ansvar å ta dette på alvor. For hvis stadig flere tenker som denne ungdommen – at «systemet ikke er for meg» – da står vi overfor en mye større utfordring enn lav valgdeltakelse. Da har vi et demokratisk tillitsbrudd.

Vi må slutte å snakke om valgdeltakelse som en plikt og begynne å snakke om den som en prosess vi eier sammen. For demokratiet er ikke en maskin du trykker på hvert fjerde år. Det er en hage.

En hage må vannes, stelles og ryddes for å kunne vokse. Men like viktig: Den må plantes på nytt, igjen og igjen. Hvert fjerde år får vi sjansen til å så nye frø: ideer, prioriteringer, håp. Hver stemme er et lite frø – og jo flere som deltar, jo mer mangfoldig blir hagen.

Men hvis det bare er de samme menneskene som planter, får vi også de samme fruktene. Hvis bare eple-entusiastene møter opp, så ender vi med en hage full av epler. De som ønsket mango, jordbær eller druer har da lite å klage på – de kom jo ikke selv og plantet.

La oss si det sånn: Hvis alle som spiller fotball møter opp og stemmer, og cricketspillerne tenker: «Det er ikke noe vits. Vi blir aldri hørt uansett...» – hva tror du skjer?

Jo, kommunen bygger en splitter ny nasjonal fotballstadion med flomlys og tribuner. Og cricketspillerne får... tja, en sliten gressflekk og en unnskyldning. Så kommer cricketgjengen etterpå og sier: «Hvorfor fikk vi ikke........

© Drammens Tidende