Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

I oktober 2021 skrev Drammens Tidende om «en ung jente som kom løpende ut fra toalettet på Drammen stasjon, rett før røyk kom veltende ut». Togpassasjerer ble evakuert og blålysetatene rykket ut.

«Andrea», omtalte vi henne som den gangen. Hun var en såkalt kjenning av politiet. Hun ble tatt for ordensforstyrrelser, tyveri, vold, og trusler.

Hennes egentlige navn var Sara Hermine Bay Grøterud. En jente som beskrives som skoleflink, aktiv i lokalmiljøet, og som hadde livet foran seg.

Før alt ble veldig mørkt.

I fjor døde hun av en overdose, bare 25 år gammel.

Da hadde hun slitt med spiseforstyrrelser, alvorlig psykiatri og rus halve livet. Hun var en av kasteballene mellom politi, psykiatri, kommune og fengsel som det er så altfor mange av.

Minst 51 ganger var hun innlagt i psykiatrien etter at hun fylte 18 år. Over 70 ganger ble hun innlagt på sykehus etter alvorlig selvskading og selvmordsforsøk.

Hvordan kunne det gå så galt? Hvorfor klarte ikke helsevesenet å hjelpe henne?

LES SARAS HISTORIE: Pasienten ingen klarte å hjelpe

Drammens Tidendes journalister har det siste halve året nøstet opp i Saras historie i samarbeid med Laagendalsposten. Den er fortalt gjennom bunkevis med helsejournaler, rapporter, samtaler med familie og behandlere, og ikke minst hennes egne blogginnlegg og instagramposter.

Der skrev Sara om at hun ville være «fri som fuglen». Om hvor sterkt hun hatet å være bak låste dører. Samtidig som hun mest av alt ønsket å bli frisk.

For mange blir disse ønskene dessverre umulig å forene. I Saras tilfelle ble ønsket om frihet en større drivkraft enn evnen til å bli frisk.

Men hva slags frihet er det?

Det tragiske er at systemet som skulle ha hjulpet Sara, mer eller mindre er lagt til rette for at syke personer som henne kan takke nei til behandling.

Vi skal være forsiktige med å trekke bastante konklusjoner. Men flere fageksperter, deriblant nestor i rettspsykiatri, Randi Rosenquist, har for lengst påpekt at dagens lovgivning i for stor grad begrenser muligheten til å bruke tvang i psykiatrien. Og at hensynet til pasientens rett til å bestemme selv, er for sterk.

Saras historie er nok et eksempel på at loven er feilslått. At pendelen har svingt for langt i retning........

© Drammens Tidende