Kupeene er overfylt med kofferter og ferdigpakket kveldsmat som lukter sild og juleaften. Passasjerene er som folk flest. Noen er stille, nesten lydløse. Andre er fulle av historier som fortsetter gjennom natten, helt til konduktøren banker strengt på døren.

Yuri, min medpassasjer, er på vei hjem. Han har en liten ryggsekk og to sjokoladeplater. Jeg velger å håndhilse på ham. Det føles riktig.

Alexander Røskestad jobber i Kyiv for Caritas. (Privat)

Vi kommer i prat. Yuri er på vei hjem fra Bulgaria. Han har en kone og tre barn i Kyiv. Det er sensitivt å spørre en man under 60 om hvorfor han reiser. Ukrainske menn får ikke forlate landet. Jeg spør likevel. Så får han heller plassere meg i kategorien «Dum utlending.»

«Selskapet jeg jobbet for sa det var utrygt i Ukraina. Da sto valget mellom å miste jobben eller å pendle til Bulgaria.»

Tanken på Vy-kaos smuldrer opp. Jeg tenker at hovedkvarteret i London kunne tilbydd noe annet enn pendlerruten fra helvete, men Yuri er ved godt mot. Jeg nikker og sier at det er viktig med jobb.

Det snør utenfor og Yuri har bestilt te. Den kommer i fine krus servert av en stram dame.

Etter noen minutter med stillhet sier Yuri at Europa er svakt. Jeg plasserer utsagnet hans på hylla for «østeuropeisk machokultur.»

«Europa er svakt fordi de ikke forstår hva Russland er. Hvem de har med å........

© Dagsavisen