Fastelavnssøndag er en slags overgangssøndag. Som siste søndag i Åpenbaringstiden har den på en spesiell måte til formål å hjelpe oss å få øye på Jesu herlighet. Og som siste søndag før Askeonsdag og fastetidens begynnelse er Fastelavnssøndag vel også på sett og vis en førfaste-festdag (selv om de folkelige festutslagene i visse varmere land ikke akkurat er noe å kave etter).

Vår tredje rekkes prekentekst inneholder Lukasevangeliets sjuende og siste lidelsesforutsigelse. (Sjutallet er her et maksimumstall. Man teller da med følgende stedene foran vår tekst: Luk 5,35; 9,22, 43–45; 12,50; 13,32f og 17,25; noen av disse stedene burde vi kanskje bare beskrives som indirekte lidelsesforutsigelser).

Foran vår tekst har Jesus og disiplene drøftet alvoret i Den rike unge mannens beslutning om å gå bedrøvet bort. Og Jesus har på spørsmål fra Peter lovet overveldende lønn og kompensasjon til alle som lider store tap for Guds rikes skyld. Så fortsetter Lukas slik:

31 Han tok de tolv til side og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og alt som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal oppfylles.

Innledningen «Se, vi går opp til Jerusalem» er denne søndagstekstens fastetid-forvarsel. Det bor tunge steg oppover de lange Jerusalemsbakkene – mot lidelse, død og oppstandelse – i disse ordene. Og siden fastetiden først og fremst er en pasjonstid kaller dette uttrykket oss til medvandring.

At fastetiden først og fremst er en pasjonstid betyr dessuten at tankene våre i denne tiden bør vende seg mot Jesu lidelse i vårt sted. Vi bør (ikke for Jesu skyld, men for vår egen skyld) la hjertet fylles av bevisstheten om hva det kostet........

© Dagen