I alle de fire evangeliene fins det beretninger om kvinner som salver Jesus. Sannsynligvis skildrer Matt 26,6–13 og Mark 14,3–9 samme episode som vår tekst, mens Luk 7,36–50 skildrer en annen episode (se drøftelsene hos D.A. Carsson og Leon Morris).

Vår tekst faller naturlig i to deler, salvingen (vers 1–8) og starten på inntoget på eselfolen (vers 9–13). Begge delene vitner om den uendelig opphøyede æren som tilkommer Jesus, sammen med hans egen smålåtne og ringe fremtreden. Slik beskrives selve salvingen:

1 Seks dager før påske kom Jesus til Betania, der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde.

2 Der holdt de et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var en av dem som satt til bords sammen med ham.

3 Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardussalve og salvet Jesu føtter, og hun tørket føttene hans med håret sitt. Og huset ble fylt av salvens duft.

Johannes daterer hendelsen i vår tekst nøye i forhold til jødisk påskefeiring. Hvis vi løser påske- dateringsproblemet hos Johannes med at påsken begynte torsdag i stedet for fredag, må selskapet i vår tekst åpenbart finne sted ved sabbatens avslutning den foregående lørdagskvelden.

Jesus og disiplene er nå igjen innlosjert hos Marta, Maria og Lasarus i Betania. (Alle landsbyene rundt Jerusalem gjorde i høytidene tjeneste som sovebyer for pilegrimer, på Jesu tid anslått til over en million påskegjester, mot bare 100.000 innbyggere til vanlig.)

Oppvekkelsen av Lasarus (se kapittel 11) er en viktig bakgrunn for vår tekst. Ved å knytte forbindelsen til oppvekkelsen av Lasarus så tydelig, er det som om Johannes sier til oss: Han som........

© Dagen