Kommende søndags tekst består av to bergprekenvers om bønn, pluss Fadervår, sitat:

7 Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror de blir bønnhørt når de bruker mange ord.

8 Vær ikke som dem! For Faren deres vet hva dere trenger før dere ber ham.

«Ramse opp mange ord» heter på gresk «battalogéoo». Det kan bety «bable», «snakke uklart», «stamme». Men på vårt sted står det parallelt med «polylogia» (mange ord) i neste setningsledd. Derfor tror jeg «ramse opp mange ord» her må være riktig oversettelse. I kontrast mot slike hedenske avgudsbønner gir Jesus Fadervår til alle disipler. Jeg siterer her oversettelsen NB88/07, sitat:

9 Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn.

Jesus gir oss Fadervår som forbildebønn. Vi kan be den ord for ord. Da er alle bønnebehovene våre dekket. Men vi står også fritt til å etterligne den med egne ord.

Tiltalen «Fader vår» er lærerik. Vi kan bare si «Fader vår», så hører Gud straks. At Gud er Far betyr samtidig at vi er barn og har barnekår (se Ef 3,15). Med barns tillitsfullhet kan vi legge alle ting fram for Gud, uten å tenke på om det vi sier er «dumt», «umodent» eller «ikke kult». Gud kjenner oss til bunns uansett.

Det er ikke galt å modernisere det gamle ordet «Fader» til Far. (Inspirert fra hebraisk og arameisk kunne vi til og med ha «pappa» i tankene). Men den gamle formen korresponderer med «father» på engelsk. Derfor kan vi ikke si at den er blitt ubegripelig. I tiltalebønnen i Fadervår fins det et pietets-motiv som bør få oss til å vente i det lengste med modernisering.

BS2011 og BS2024 har satt eiendomspronomenet først: «Vår Far». Det er akademiker-gettoens språk. Det norske idiomet beveger seg i motsatt retning og velger i økende grad etterstilte........

© Dagen