Hele Joh 17 inneholder en bønn som Jesus ba under det siste måltidet med disiplene. Den første som kalte bønnen for «Jesu yppersteprestlige bønn» var professor David Chypræus i Rostock (1531–1600). Han hadde som tenåring og student i Wittenberg hørt Luther forelese. Luther sa om Joh 17 at Jesus her ber «for å fullbyrde hele yppersteprest-embetet sitt». Chypræus ga Luthers ord overskrift-form: Joh 17 er «Jesu yppersteprestlige bønn».

Forbildet er da yppersteprestens stedfortredende bønner for Israel i GT.

På Forsoningsdagen skulle ypperstepresten be om soning for hele folkets synder mens han stenket offerblod på syndebukkens rygg (se 3. Mos 16,8ff og 16,29ff). I NTs lære om Jesu yppersteprest-embete er Jesus selv både offerdyret som blir ofret og ypperstepresten som ber. Og ved Faderens høyre hånd fortsetter Jesus som yppersteprest å be for oss akkurat som i Joh 17 (se 1. Joh 2,1; Heb 7,25; 9,14; Rom 8,34).

Søndagsteksten inneholder de sju siste versene i Jesu bønn. Her ber Jesus om gudgitt enhet i alle disippel-generasjoner (vers 20–23) og om gudgitt kjærlighet innenfor alle disippel-generasjoner (vers 24–26). Avsnittet begynner med å presisere hvem Jesus ber for, sitat:

20 Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, …

Jesus forutser her hvordan disiplenes ord vil føre nye generasjoner til tro. Jesus inneslutter alle disse etterfølgende generasjonene i bønnen. Og Jesu første bønneemne følger i neste vers, sitat:

21 … at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden........

© Dagen