Gudgitt enhet og gudgitt kjærlighet
Hele Joh 17 inneholder en bønn som Jesus ba under det siste måltidet med disiplene. Den første som kalte bønnen for «Jesu yppersteprestlige bønn» var professor David Chypræus i Rostock (1531–1600). Han hadde som tenåring og student i Wittenberg hørt Luther forelese. Luther sa om Joh 17 at Jesus her ber «for å fullbyrde hele yppersteprest-embetet sitt». Chypræus ga Luthers ord overskrift-form: Joh 17 er «Jesu yppersteprestlige bønn».
Forbildet er da yppersteprestens stedfortredende bønner for Israel i GT.
På Forsoningsdagen skulle ypperstepresten be om soning for hele folkets synder mens han stenket offerblod på syndebukkens rygg (se 3. Mos 16,8ff og 16,29ff). I NTs lære om Jesu yppersteprest-embete er Jesus selv både offerdyret som blir ofret og ypperstepresten som ber. Og ved Faderens høyre hånd fortsetter Jesus som yppersteprest å be for oss akkurat som i Joh 17 (se 1. Joh 2,1; Heb 7,25; 9,14; Rom 8,34).
Søndagsteksten inneholder de sju siste versene i Jesu bønn. Her ber Jesus om gudgitt enhet i alle disippel-generasjoner (vers 20–23) og om gudgitt kjærlighet innenfor alle disippel-generasjoner (vers 24–26). Avsnittet begynner med å presisere hvem Jesus ber for, sitat:
20 Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, …
Jesus forutser her hvordan disiplenes ord vil føre nye generasjoner til tro. Jesus inneslutter alle disse etterfølgende generasjonene i bønnen. Og Jesu første bønneemne følger i neste vers, sitat:
21 … at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden........
