Det er alltid sju uker fra påske til pinse. Den skikken går tilbake til GT. Ett av GTs navn på pinsehøytiden er «Ukenes høytid» (hebr: «sjavuåt»), oppkalt etter de sju ukene som er nevnt i GTs pinsetekster (2. Mos 34,22, 3. Mos 23,15f, 4. Mos 28,26ff, 5. Mos 16,9f, sml. 2. Mos 19–20).

Kommende søndag er vi ferdig med seks av disse sju ukene, og søndagen profileres nå som en overgangssøndag mellom påske og pinse. Derfor passer det at prekenteksten på den ene siden er hentet fra Jesu siste samvær med disiplene i påskeuken, mens den på den andre siden tydelig retter blikket fremover mot Talsmannen, Den Hellige Ånd, og hans komme.

Foran vår tekst har Jesus viet et avsnitt (vers 18–25) til å forklare hva slags «logikk» det er som får «verden» (= den gudsfiendtlige verden) til å hate Jesu disipler. Det er egentlig Jesus selv man da hater. Men hater man Sønnen, så hater man også Faderen. For enheten mellom Sønnen og Faderen er overalt i disse kapitlene sterkt betont. Så følger det i vår tekst to viktig vers om Ånden, sitat:

26 Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg.

Dette verset ga faktisk foranledning til kristenhetens første globale kirkesplittelse. År 1054 ble Østkirken formelt skilt fra Vestkirken. Årsak: Vestkirken hadde (på egen hånd) skrevet inn i Den nikenske trosbekjennelsen at Ånden «utgår» fra Faderen «og Sønnen» (latin: «filoque» = «og Sønnen»). Her i vers 26 er det strengt tatt bare skriftbevis for at Ånden «utgår fra Faderen».

De østkirkelige teologene........

© Dagen