Jeg har et par ganger i vinter lest igjennom et av de mest oppbyggelige diktverk som er laget i Norge. Det ble skrevet av Petter Dass på slutten av 16-hundretallet.

Diktverket gikk lenge under tittelen «Sjungende katekis». Det inneholdt nemlig hans sanger til Luthers lille katekisme.

Katekismen er Luthers forklaring til viktige kristne tekster: De ti bud, trosbekjennelsen, fadervår, omtalen av dåpen, nattverden og hustavla. Denne forklaringen var altså utgangspunkt for Petter Dass da han skrev «Sjungende katakis». Her er hele 48 sanger, noen av dem har opptil 50 vers. De er også kalt katekismesangene.

Denne lørdagen vil jeg hente fram noen Petter Dass-vers om frelsesvisshet.

Selve ordet frelsesvisshet brukte han riktignok ikke. Men saken dukker opp i flere av sangene. Ja, den presser seg på. For Petter Dass levde i Bibelens tankeverden. Der fant han et tema som mange vegrer seg for å gå inn på: Guds vrede over synden.

Arvesynd, vrede og straff var realiteter når han forkynte. Gud selv er både aktor og dommer i høyesterett, og da ser det ikke lyst utfor synderen. Bibelen sier: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham» (Joh 3,36).

Hva hadde nordlands-presten å stille opp med når han var rystet av slike........

© Dagen