«En konge for sin tid har gått ut av tiden» skrev en kommentator etter kong Harald Vs død. 28. august var det Norges konges tid til å tre ut av tiden og inn i evigheten.

Som barn tenkte jeg stadig på dette ordet: evighet. Jeg husker særlig en gang jeg var på et møte i menigheten jeg vokste opp i. Under møtet gikk jeg ned i kjelleren og inn på toalettet. Jeg husker jeg sto foran speilet og tenkte på det ordet: Evighet.

Det var et så uendelig, ubegripelig ord. Så umulig å forstå at jeg nesten fikk vondt i magen av å tenke på det. Hvordan kan noe vare evig? Hvordan kan noe aldri ta slutt? Samtidig var det like urovekkende å tenke på det motsatte. At livet en dag tar slutt. At tiden vår her på jorden er begrenset, og at også den en dag er over.

«Hun hadde tatt med seg tiden», skriver Gaute Heivoll i en av sine romaner.

En setning som sier noe om hvor tett tid og kjærlighet hører sammen. Vi lever alle med en tilmålt tid. Livet vårt er avgrenset av dager, måneder og år. Noe begynner, og noe tar slutt. Mennesker kommer inn i livet vårt, og mennesker forlater det. Vi vet at tiden er begrenset.

Når mennesker vi elsker blir borte, kjenner vi hvor tett tid og kjærlighet hører sammen. 

«Han forsøkte å fortsette som før, men innså at det........

© Dagen