Dette er min favorittscene i «Jo Nesbø's Detective Hole». 

Joel Kinnaman setter seg inn i taxien til Kristoffer Joner. Joner har tidligere erklært sin store kjærlighet til The Doors. Nå hører han på «The End». Igjen. 

«Er det greit om jeg skrur opp lyden», spør Joner, hvis karakter jeg ikke husker navnet på. 

«Nei», sier Kinnaman. Eller Tom Waaler, da. «Jeg hater The Doors».

Nå har jeg tilbrakt syv timer og 24 minutter i det musikalske mannoverset som er «Harry Hole», og jeg går rundt med en følelse av å ha blitt tvangsforet testosteron som om jeg var ei gås som snart skal bli foie gras. 

Én ting er selve musikken. Så å si hele soundtracket består av mannlige vokalister som høres ut som om de har sleiket et askebeger og gurglet asken ned med Jim Beam. Vokalsporet har så mye gruff at Ali kaffe har kastet inn håndkleet for lengst.

Kine Vinje avslører: – Herer alt bedre enn i Norge

Det er for så vidt ikke noe galt med låtene i seg selv. Lydsporet består av klassiker på klassiker og må ha vært svinedyrt. Nei, det er kombinasjonen som er problemet. Låtene er så mørke, så dystopiske, så innmari jeg-er-mann-som-drikker-fordi-jeg-er-tørst-og-jeg-er-alltid-tørst, at det ikke hjelper med Susanne Sundfør.  Musikken i «Harry Hole» gjør at jeg får et akutt behov for å leke med Barbie eller se på sminkevideoer på Instagram. 

Det handler selvfølgelig om hva serieskaperne ønsker å formidle. Låtene er kulturelle markører som ikke bare bidrar til seriens stemningsbilde, det er åpenbart at de også skal si noe om karakterene i serien og serieskaperne selv. Det er nettopp denne musikalske hyperbevisstheten som gjør at jeg blir så ekstremt forvirra av Harry Hole.

Mannen er på min alder. Han er åpenbart musikkinteressert, men er det meningen at han skal være så...døll?

For dette har........

© Dagbladet