Dette er min favorittscene i «Jo Nesbø's Detective Hole». 

Joel Kinnaman setter seg inn i taxien til Kristoffer Joner. Joner har tidligere erklært sin store kjærlighet til The Doors. Nå hører han på «The End». Igjen. 

«Er det greit om jeg skrur opp lyden», spør Joner, hvis karakter jeg ikke husker navnet på. 

«Nei», sier Kinnaman. Eller Tom Waaler, da. «Jeg hater The Doors».

Nå har jeg tilbrakt syv timer og 24 minutter i det musikalske mannoverset som er «Harry Hole», og jeg går rundt med en følelse av å ha blitt tvangsforet testosteron som om jeg var ei gås som snart skal bli foie gras. 

Én ting er selve musikken. Så å si hele soundtracket består av mannlige vokalister som høres ut som om de har sleiket et askebeger og gurglet asken ned med Jim Beam. Vokalsporet har så mye gruff at Ali kaffe har kastet inn håndkleet for lengst.

Kine Vinje avslører: – Herer alt bedre enn i Norge

Det er for så vidt ikke noe galt med låtene i seg selv. Lydsporet består av klassiker på klassiker og må ha vært svinedyrt. Nei, det er kombinasjonen som er problemet. Låtene er så mørke, så dystopiske, så innmari jeg-er-mann-som-drikker-fordi-jeg-er-tørst-og-jeg-er-alltid-tørst, at det ikke hjelper med Susanne Sundfør.  Musikken i «Harry Hole» gjør at jeg får et akutt behov for å leke med Barbie eller se på sminkevideoer på Instagram. 

Det handler selvfølgelig om hva serieskaperne ønsker å formidle. Låtene er kulturelle markører som ikke bare bidrar til seriens stemningsbilde, det er åpenbart at de også skal si noe om karakterene i serien og serieskaperne selv. Det er nettopp denne musikalske hyperbevisstheten som gjør at jeg blir så ekstremt forvirra av Harry Hole.

Mannen er på min alder. Han er åpenbart musikkinteressert, men er det meningen at han skal være så...døll?

For dette har gnagd i ukesvis:  Harry Holes inkonsekvente musikksmak, slik den kommer til uttrykk gjennom band-t-skjortene han bærer under den styggnuppete politi-blazeren sin.

Kall meg gjerne musikkelitist, men jeg kan ikke la dette ligge lenger. 

Harry Hole er ofte i baris.  Hvis han har på seg noe på overkroppen, så er det stort sett en band-t-skjorte. 

Jeg har identifisert seks av dem. 

Den første vi ser, kan man stadig observere i bybildet. Den har coveret til Pixies-albumet «Doolittle» (1989) på brystet. Det er ingen tvil om at dette er et av tidenes beste band og en av tidenes beste plater. Pixies er et indieband man lett lar seg rive med av når man forhåpentligvis oppdager dem i ungdomsårene. Men hvor gammel er Harry Hole? 45? 

Enten er han sjokkerende late to the party eller så har han gått med samme t-skjorte i 20 år. Yuck!

Senere i samme episode har Harry Hole skiftet, denne gangen til merch for John Denvers «Rocky Mountain High» (1972).  Nydelig folk-album, for dem som liker sånt, en t-skjorte for 28-åringer med gitar eller 52-åringer med skjegg. Er Harry Hole en av dem? Nei. 

Neste episode har det gått nedover med Harry. Da har han tatt på seg en fargerik Bob Marley-skjorte og begynt å drikke igjen. Med alle de andre musikreferansene Harry Hole slenger om seg i serien, Iggy Pop, Ramones, Duke Ellington, gir ikke denne musikksmaklig mening for meg. Men greit, han er full. Kanskje han har kjøpt den på Karl Johan etter å ha spydd ned den forrige.

Da framstår det tilsynelatende mer logisk at han plutselig dukker opp i en t-skjorte for de Fernet-rockete oslolegendene i Gluecifer. Men likevel: Nei. For med all respekt, hvem er det som er så stor fan av Gluecifer i 2026 at de velger å flagge fanstatusen på jobb hver uke? Send meg gjerne et bilde fra kontorlandskapet hvis dere finnes!

Og så er det den merkeligste t-skjorta av dem alle: Mayhem-trøya. 

Mordfaglig er Harry Hole nå i kjent farvann. Det blir knapt mørkere og mer djevelsk enn Mayhem. Musikkfaglig er han derimot på dypt vann. For det første: I lys av hans tidligere musikkvalg, mener jeg at Mayhem rett og slett er for hardt og gutturalt. For det andre: Hvor troverdig er det at en fyr som hører på norsk black metal må oppsøke en prest for å finne ut hva et pentagram er?

Det er noe spesielt med bandmerch. Hvis man er så musikkinteressert  som Harry Hole åpenbart er, så er det ikke noe man tar lett på. Band-t-skjorter sender ut signaler om kulturell identitet. De sier noe om hvem du er og hvordan du vil at andre skal oppfatte deg. Det handler ikke bare om å vise at du er fan, å gå med bandmerch er de små nyansenes spill. 

Signalene som sendes ut fra brystkassa til Harry Hole er at han ikke har hørt på ny musikk siden 2005. Og at han er uoriginal. T-skjortene er for åpenbare, artistene for store. Harry Hole kaster musikksmaken sin i trynet ditt som om det var et glass whisky. Og verst av alt: Det er tilsynelatende ingen rød tråd mellom artistene. 

Nei, vent, verst av alt er Miles Davis-t-skjorta, men den lar vi forbigå i stillhet. 

Igjen, isolert sett er det ingenting galt med artistene på t-skjortene til Harry Hole. Snarere tvert imot. Det er sammensetningen og hva denne sammensetningen signaliserer, som har klødd som et myggestikk siden jeg så første episode av «Harry Hole». Jeg forstår rett og slett ikke Harrys musikksmak. Den er for bred og for grunn samtidig. 

Harry kan bedre. I 2017 pløyde tidligere kollega Tom Stalsberg gjennom alle de til da utgitte Harry Hole-bøkene. Han fant 365 musikkreferanser. Litteratur-Harry lytter åpenbart dypere enn Netflix-Harry. 

Harry introdusererer stesønnen Oleg for Ramones. Det er en fin scene. Jeg var omtrent like gammel som Oleg da jeg oppdaget The Doors. Jeg elsket dem hardt og intenst i et par måneder, før jeg ble akutt lei og utviklet en voldsom avsmak. Dette har faktisk jeg, Kinnaman/Waaler og Harry Hole til felles. Vi hører det i en telefonsamtale mellom Harry og Kristoffer Joner. Joner sitter i taxien og hører på «Light my fire». 

«Er du alene i bilen», spør Harry. 

«Nei, det er bare meg og verdens beste band», sier Joner. 

«The Doors er ikke verdens beste band, det er verdens mest overvurderte band», sier Harry, som nå er i baris. 

«Skal du si noe fint til meg snart, eller så legger jeg på», sier Joner. 

«Eeeeeh», sier Harry. 

«"LA Woman" har sine øyeblikk». 

- Slike tiltak drar disse landene inn i krig med Russland i enda høyere hastighet, sier forsvarsminister Andrej Belousov, ifølge nyhetsbyrået Reuters som siterer det statlige nyhetsbyrået Interfax.

Ukraina inngikk avtale om at Norge skal produsere droner til Ukraina da president Volodymyr Zelenskyj besøkte statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) tirsdag.

Skal lage ukrainske droner i Norge

Tidligere samme dag inngikk Ukraina også en liknede avtale om droner med Tyskland.

Storbritannia kunngjorde onsdag at de trapper opp droneleveransene til Ukraina, og skal levere 120.000 nye droner til dem.

I uttalelsene fra det russiske forsvarsdepartementet nevner de spesifikt Tyskland, Danmark, Latvia, Litauen, Nederland, Polen og Tsjekkia, men ikke Norge.

I én av artiklene det russiske statlige nyhetsbyrået Ria Novosti har publisert, offentliggjør de også det de hevder er adressene til flere av produksjonsstedene i Europa, deriblant en adresse i Danmark.

Hovedbudskapet etter Zelenskyj og Støres møte i Oslo tirsdag var at Ukraina og Norge trapper opp forsvars- og sikkerhetssamarbeidet. Droneproduksjon i Norge var et sentralt punkt som ble trukket fram. 

© Dagbladet