I 2022, da Karpe holdt sine oppsiktsvekkende ti konserter i Oslo Spektrum, tok jeg med sønnen min på en av dem. Han var tolv år gammel. Det hadde akkurat vært to år med konsertfri pandemi. Som de 110 000 andre som hadde skaffet seg billetter til Karpe, ble han blåst av banen av musikken, videoene, scenografien, dansegruppa Quick Style, den store sceneklossen i midten av salen, gjesteopptredene fra Emilie Nicolas og Jonas Benyoub, scenografien, blomstene, osv osv. 

«Er det DETTE som er konsert», spurte han da vi var på vei ut av Spektrum. 

Disse skoenetrender nå

«Det er dette som er Karpe». 

Nå har Karpe annonsert at de gir seg og det er nesten umulig å ikke høres ut som en floskelgenerator når jeg prøver å skrive noe om hva Chirag og Magdi har betydd for norsk musikk og norsk offentlighet. Men så innså jeg at Chirag faktisk satte ord på det selv, allerede i 2012. Over den spinkle pianotonen som utgjør skjelettet i «Spis din syvende sans» rapper han:  «Jeg og Magdi gjør / Det som ingen har gjort før / Kors på halsen, kniv i hjertet /Helt til mor og far er død».

Og der er den, kjernen i Karpe: Kunsten, komprimissløsheten, ønsket om å skape noe nytt og å ta sjanser, koste hva det koste vil. 

I 2004 da Magdi og Chirag var nitten år gamle og ga ut EP-en «Glasskår», intervjuet jeg dem for Dagbladet. Vi hadde et annet Norge og et annet musikkliv da. Av norske artister var det omtrent bare Sissel Kyrkjebø som kunne fylle Oslo Spektrum. De fleste norske artistene som nådde hitlistene sang fortsatt på........

© Dagbladet