Det aller største problemet til Eurovision, er at folk ikke klarer å blir enige om hva Eurovision egentlig er. Det er en låtkonkurranse mellom kringkastere, påstår EBU, den europeiske kringkastingsunionen som arrangerer Eurovision, «det er en ikke-politisk underholdningsbegivenhet» hvis mål det er å «samle seere og land».

Hahaha, for noen lettlurte fjols, kan det virke som andre tenker. Eurovision er et blankt ark der vi kan fremme våre politiske budskap pakket inn i klisjeer, glitter og vokalkrumspring. Hallo hallo, roper en tredje gruppe: Eurovision er helt tydelig en arena for «underholdnings-vasking», en plattform for å normalisere og legitimere alt vi synes er forkastelig.

Hmmmm, sier en fjerde gruppe, Eurovision er åpenbart et speil som synliggjør vår tids store politiske og kulturelle konfliktlinjer. Men altså, prøver en femte gruppe seg på, er det ikke bare gøy, da?

Alle har rett og alle tar feil, og det er derfor Eurovision nå synger på siste verset.

Det har alltid vært bråk rundt Eurovision, men Israels krigføring i Gaza har satt det hele på spissen. Nå er Eurovision blitt arena for en slags proxy-krig. På den ene siden er Palestina-aktivistene, som er høylytte om at de krever Israel ut av konkurransen, og arrangerer demonstrasjonstog og underskriftskampanjer. På den andre siden har du Israel og kringkasteren KAN, som insisterer hardnakket på å være med, og som er ekstremt gode til å lage Eurovision-vennlige låter og mobilisere stemmegivere over hele Europa. I fjor stakk Yuval Raphael og låta........

© Dagbladet