Jeg ble advart på forhånd. Det var godt mulig at intervjuet jeg hadde fått med Brian Wilson kom til å gå til helvete. At Beach Boys-legenden bare kom til å svare med enstavelsessetninger. At kjemien oss imellom kunne skjære seg. At han ikke ville si noe i det hele tatt.

Året var 2005, og tiårene med psykisk sykdom, massivt narkotikamisbruk og svært kontroversiell psykiatrisk behandling hadde uten tvil satt sitt preg på et av popmusikkens aller største genier.

Men da jeg endelig fikk komme inn på backstage-omådet på Roskilde, var han blid. Selv om han framsto som skjør, og åpenbart nervøs før kveldens store konsert, var han også overraskende imøtekommende. Turnémanageren hadde instruert meg om at jeg måtte spørre om autograf, hvis ikke ville han bli forvirret, så jeg røsket et ark ut av journalistblokka og ga det til ham, "TIL SIGRIG FRA BRIAN WILSON" skrev han med knotrete bokstaver.

Så begynte vi å snakke.

«Geni», «geni», «geni». Det er ett ord som går igjen i nekrologene til Brian Wilson, etter at familien på torsdag annonserte at 82-åringen var død. Ordet «geni» er ikke noe man trenger å argumentere mot. Wilsons geni var hans bittersøte og utenomjordisk vakre harmonier og arrangementer. Lydspor som snor seg fast rundt hjernebarken og blir der resten av livet.........

© Dagbladet