Hun var ennå ikke LO-leder, men Kine Asper Vistnes hørtes onsdag allerede ut som en.

– La det ikke være noen tvil: Den aller viktigste jobben for LO de neste ukene og månedene er å sørge for å holde Sylvi Listhaug og Erna Solberg langt, langt unna regjeringskontorene, sa hun fra talerstolen i Folkets Hus.

Vistnes tok til orde mot LO-sekretariatets innstilling og for å bevilge penger til Rødt. Begrunnelsen var den samme som for å gi penger til Senterpartiet: Venstresida trenger hele bredden for å få flertall på Stortinget etter valget. Like etterpå stemte LO-kongressen for pengestøtte til Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Rødt.

De sterke reaksjonene kom som vanlig raskt. Finanstopp Eirik Furuseth kaller på Facebook støtten for «politisk korrupsjon», slik Frps Erlend Wiborg, Venstres Alfred Bjørlo og Nettavisens Gunnar Stavrum har antydet tidligere. Civitas Kristin Clemet, landets mest iherdige kritiker av LOs pengestøtte, skrev allerede mandag at LO-støtten er den utløsende årsaken bak private pengegaver fra Høyres «rike onkler». NRK skrev at LO «smører Støres valgkamp».

Problematiseringen er velkjent, men med hederlig unntak av arbeiderpressens egen Kjell Werner er det sjelden noen andre enn LO og Arbeiderpartiet selv som forsvarer partistøtten offentlig.

Derfor må det sies: Dette er ikke korrupsjon. Det er heller ikke det minste rart at fagbevegelsen støtter Arbeiderpartiet og jobber for at den brede venstresida skal ha makt.

Kritikerne av partistøtten snakker som om nøytralitet er en naturtilstand. Det er det ikke. Konfliktlinjene i arbeidslivet og ulike økonomiske interesser er selve livsnerven i politikken og grunnlaget for høyre-/venstre-aksen. Arbeidstakerne har ofte motstridende interesser fra arbeidsgiverne, særlig når det kommer til lønn og arbeidsvilkår. Dette er grunnen at både LO og........

© Dagbladet