Det personlige er det politiske, het det en gang da Jens Stoltenberg hadde langt hår og var mot Nato. Det var ikke internasjonal storpolitikk de siktet til. Men alle som har lest om eller vært i nærheten av maktas mest sikkerhetsklarerte korridorer, vet at det som foregår der, er overraskende personlig midt oppi alvoret.

Nå er han gråstenket og dresskledd, men fortsatt godt skodd for å sjarmere toppolitikere på et høyere nivå enn rundt leirbålet på Utøya. Kanskje er triksene akkurat de samme.

I en ny dokumentar om Stoltenbergs siste to år som generalsekretær i Nato, «Facing war», har filmskaper Tommy Gulliksen fått være flue på veggen i den mest kritiske tida for Europa i hele etterkrigstida. Der kommer det tydelig til syne hvor avgjørende det personlige forholdet mellom ledere er og hvorfor en hyggelig norsk sosialdemokrat var perfekt for rollen akkurat da.

Dokumentaren er glimrende, terningkast fem, så det er sagt. Kudos også til min gamle Dagbladet-kollega, Anne Marte Blindheim, som er produsent og har skrevet manus sammen med samboeren. Men dette er ikke en anmeldelse.

Kameraet følger Stoltenberg i skramlende togkupeer med Nato-generaler, som sier frontlinja er i ferd med å bryte sammen, i en uendelig rekke møter i Brussel og Det hvite hus, på besøk hos Viktor Orban i Budapest, med Zelenskyj i Kyiv, Macron i Paris og Erdogan i........

© Dagbladet