Danby Choi mener moralistene ikke forstår hvorfor sigaretten fortsatt kan fungere som et frihetssymbol mot stat og foreldre. Han mener at forbud og folkehelsepolitikk gjør røyken mer attraktiv. At unge mennesker, særlig de som liker å gå mot strømmen, vil gripe etter sigaretten nettopp fordi noen voksne forsøker å hindre dem.

Disse fem fargeneanbefaler vi nå

Det er et godt skrevet poeng. Men det er ikke et godt argument.

Les også: Nei, DanbyLes også: Moralistene forstår ikke

For det Choi gjør, er ikke bare å analysere fenomenet. Han bidrar selv til det. Når en profilert redaktør omtaler sigaretten som et uttrykk for frihet, opprør og individualisme, trer han, bevisst eller ubevisst, inn i en rolle tobakkindustrien alltid har vært avhengig av: noen som gir produktet kulturell legitimitet. Et ansikt. Et forbilde.

For det Choi beskriver, er først og fremst sigarettens estetikk. Ikke sigarettens virkelighet.

Virkeligheten er at røyking ikke først og fremst begynner som et gjennomtenkt opprør mot staten. Den begynner ofte i ungdommen, i det sosiale, i det tilfeldige, i det som virker ufarlig nok der og da. Den begynner før konsekvensene er synlige, og før avhengigheten oppleves som avhengighet.

Storbritannias nye lov er ikke et forbud mot dagens røykere. Den kriminaliserer ikke voksne som røyker. Den gjør det ulovlig å selge tobakk til alle født 1. januar 2009 eller senere, samtidig som dagens lovlige røykere fortsatt kan kjøpe tobakk. Det er altså ikke en jakt på dagens røykere, men et forsøk på å stanse rekrutteringen av nye.

Det skillet forsvinner i Chois tekst. Han skriver som om voksne mennesker fratas et etablert valg. Men tiltaket handler om dem som ennå ikke har begynt. Om dem som ikke trenger å få sigaretten gjort tilgjengelig, normalisert og kulturelt ladet før de i det hele tatt er voksne.

Choi sammenligner dette med forbudstiden i USA og krigen mot narkotika. Det høres naturligvis dramatisk ut, men det er en dårlig sammenligning. Moderne tobakkspolitikk har ikke handlet om å forby et helt marked over natten. Den har handlet om gradvis regulering: reklameforbud, aldersgrenser, røykfrie lokaler, standardiserte pakninger, mindre synlighet og strengere rammer rundt salg.

Det er ikke fordi myndighetene har “trøkket til” i blinde, men fordi tilgjengelighet, markedsføring og normer faktisk påvirker atferd. Hele den kraftige nedgangen i røyking i Norge og andre land er resultatet av nettopp slike tiltak. De ble også kalt overformynderi da de kom. I dag er de selvsagte. Norsk tobakkspolitikk har aldri vært ett stort forbud, men en rekke målrettede tiltak, og resultatet er at dagligrøyking har falt fra over 25 prosent til rundt 7.

Choi forsøker seg også på å bruke New Zealand som bevis. Men New Zealand beviser ikke det Choi vil at det skal bevise. Landet vedtok en røykfri-generasjon-modell, og den ble senere reversert etter et politisk skifte. Det er ikke det samme som at tiltaket var faglig motbevist. For en politisk reversering er ikke en effektstudie.

Det er en elendig idé

Det samme gjelder svart marked-argumentet. Det må tas på alvor, men det kan ikke være et trumfkort mot all regulering. Hvis enhver risiko for omgåelse skulle stoppe lovgivning, måtte vi også gitt........

© Dagbladet