Det er fjorten år siden jeg sluttet å drikke alkohol, det har jeg tenkt litt på. 23 juli 2011 ble en merkedag for meg, dagen før er utvilsomt også en merkedag og sår i sjela for hele nasjonen vår, dagen etter ble minneverdig for min del fordi det var dagen jeg bestemte meg for å slutte å drikke.

Jeg satt denne nevnte søndags ettermiddagen i bilen min med en kompis, en av mine absolutt nærmeste venner og det er han ennå, jeg skylte ned to «blå-valium» med en iskald glass-cola i ett forsøk på å glemme det siste døgnet jeg hadde få eller ingen minner fra men likevel sterke mørke følelser knyttet til.

Atter ett feilslått forsøk på å være voksen rett i dass, det gikk ikke denne gangen heller. I ett forsøk på å komme unna den totalt mørke, forferdelige hendelsen på Utøya som nå preget alle kanaler og kvalte meg, foreslo jeg for noen kompiser at vi kunne gå ut å spise. Gjøre noe normalt i en unormal situasjon. Ta en to-tre pils, prøve å rømme litt fra den virkelige verden, mitt forsøk på dette gikk heller dårlig.

Tingen er, jeg har aldri vært en to til tre pils type mann, jeg er en enten en Fanta med is eller Jack og Cola til bevisstheten flagger ut og rusen bestemmer de neste 12 til 18 timene. Jeg er en enten eller type mann, på godt og vondt. Jeg liker ikke ett glass vin men jeg elsker det «lille rommet» der du er så rusa og kjørt at det nesten oppleves som verden vrenges og skal revne. Jeg vil være i det «lille rommet» av en eller annen grunn og jeg skjønner ikke hvorfor, det bare er sånn.

Har du en mening som du gjerne vil dele med oss? Vi vil høre fra deg! Send oss ditt forslag til debattinnlegg på epost.

Et meningsinnlegg bør ikke overstige 5000 tegn.

Og sånn endte det altså denne gangen også.

Atter en søndags morgen med kutt i hodet, skrubbsår på knokene,........

© Dagbladet