Noen ganger misunner jeg folk som bor i diktaturer. Tenk så enkelt livet er i Nord-Korea om du fullt og helt er på Kim Jung-uns side, nyter alle goder regimet kan gi (og ikke dør av sult, som en del millioner har gjort i landet i årenes løp) - da tror jeg livet kan være fryktelig lett å leve.

Du får tilgang til en bra bolig, jobben er trygg - og noen sørger hele tida for at du skal ha det godt på alle tenkelige måter. Det er rent og pent overalt på t-banen, ingen kaster tyggis eller annet søppel på bakken. Og det henger i alle fall ikke en eneste reklameplakat i t-banevognene, vil jeg tro.

Og så er prisen at man ikke kan mene hva man vil, da. Men hva gjør vel det - om man mener det samme som makthaveren, og kan leve motstandsløst på alle plan?

(Ja, ironi er en ekstremt vanskelig øvelse i tekst, så derfor vil jeg bare si til alle dere som nå knuger kaffekoppen så hardt i hånda at den nesten knuser; jeg setter ting på hodet nå og overdriver voldsomt - med fullt overlegg.)

Og på den andre siden - det kan være fryktelig slitsomt å bo i et demokrati. Særlig når ikke alle er enige. Da kan man bli helt matt av all argumentasjon og krangling med dem som har andre meninger. Direkte utmattende, kan det være. Man kan bli så rasende at man ønsker folk langt, langt bort - og at de aldri kommer tilbake. (Der er de heldige i Nord-Korea og andre diktaturer - folk man er uenige med blir borte for godt.)

Dette er min høyst subjektive gjennomgang av ukas største nyheter, hvor jeg tillater meg å mene noe om utvalgte saker. Og er du enig, uenig eller bare vil sende meg en e-post - gjør gjerne det - alle får svar. Adressen er bca@db.no.

Den store saken i Norge den siste uka har vært plakatene som det politiske partiet «Fred og rettferdighet» (FOR) fikk hengt opp på T-banen i Oslo. Og det vakte oppmerksomhet med god grunn. Vi er naboer med en aggressiv militærmakt som invaderte sin nabo og broderfolk, noe som har kostet tusenvis av menneskeliv og enorme lidelser. Når noen, dekket bak et ellers godt ønske om fred, tilsynelatende egentlig støtter Russland i konflikten, så vekker det oppsikt på 17. mai, selve dagen for de sterke, nasjonalromantiske følelsene som er tuftet på vår selvstendighet og hardt tilkjempede demokrati.

For mange som hastet inn og ut av vognene i vakre bunader, og viftet med norske flagg, så var nok disse plakatene som røde, provoserende kluter. (Til og med var det et FOR-medlem som hadde et russisk flagg i sekken - kan det virkelig være lov?)

Nå har absolutt alle konflikter nyanser av et eller annet slag - den ene siden har ikke alltid........

© Dagbladet