Det har vært travle dager i Dagbladet. Store og små ting har stått i kø. Det er naturlig å begynne med Norges «jubelferd» til Donald Trump og Det hvite hus i går kveld (24. april), men det jeg skriver mest om fra denne uka, er drapet på Nokas-raneren Metkel Betew (46) og pågripelsen av Stig Millehaugen (55).

La det være gjort klinkende klart med en gang - som alle andre er Millehaugen fullstendig uskyldig inntil det motsatte er bevist.

I flere år fulgte jeg Stig Millehaugen tett i et større antall rettssaker, og jeg har møtt ham i fengsel og intervjuet ham flere ganger. Jeg tør påstå jeg kjenner ham. Forrige gang han ble pågrepet for drap, sto jeg ved siden av da han iført håndjern ble pågrepet og satt inn i en politibil av tungt væpnet politi.

Det aller første jeg sa til de jeg var sammen med i påsken da det ble kjent at det var Betew som var funnet drept i skogen på Oppsal i Oslo var «nå lurer jeg veldig på om Stig Millehaugen har permisjon».

Rett og slett i kraft av sin kriminelle historikk, som blant annet innbefatter et bestillingsdrap på en kjent kriminell i 2009, gjør ham til et navn som umiddelbart mange tenker på når et drap som dette blir begått.

Mer om mine tanker og noen minner fra mange år som krimjournalist og møter med Millehaugen lenger ned - vi må begynne i USA.

Og som vanlig - har du innspill, send meg en e-post. Og sammendragene av noen av sakene har jeg som vanlig fått hjelp av kunstig intelligens til å lage.

For en jubelaften det ble! Det var omtrent som ski-VM - Norge tapetserte pallen! Bare smil og glede lang vei! Det var i alle fall følelsen jeg satt igjen med etter å ha fulgt Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenbergs visitt hos Donald Trump.

Man vet aldri hva man får med Trump. Han leder verdens mektigste nasjon (og dermed resten av verden) etter innfallsmetoden - slik ser i alle fall jeg det.

Men - han var i strålende humør. Han skrøt våre to menn og Norge som nasjon opp i skyene. Det var ikke grenser for hvor godt forholdet mellom USA og Norge er, og hvor fint vi har det sammen. Og hvor godt Norge ledes.

Jeg er en kritisk sjel, så jeg må si rett ut: Hva i all verden skyldes denne voldsomme jubelen fra Trump? Var det virkelig ektefølt - eller skal vi faktisk tenke at her kan det være baktanker?

Det er mulig jeg heller malurt i begeret nå, og ødelegger nachspielet som sikkert fortsatt pågår både i regjeringen og Arbeiderpartiet, men jeg kommer i alle fall på to store saker hvor Trump kan tenke at det er fint med et Norge som er smigret til total lydighet.

USA har vist for hele verden at de skal ha kloa i Grønland. Danmark er våre gode naboer. At Trump ser ut til å gjøre Norge til sin nye «bestevenn», kan fort bety i hans verden at Norge ikke vil si et ord om USA går enda lenger og bruker makt mot Danmark, slik Trump flere ganger har åpnet for.

Den andre saken handler om Russland. Norge deler grense med landet som fører en brutal krig........

© Dagbladet