På Fosen kom vindmøllene først, og etter hvert forsvant både skole og barnehage. Derfor skriver jeg nå. Ikke for å stoppe noe, men for å be om at vi bruker tiden vi faktisk fortsatt har.

La det være sagt; en kommune må undersøke alle seriøse tilbud. Alternativet er stagnasjon, og det er den virkelige trusselen for distriktene. Under Gudbrandsdalstinget i 2021 ble demografiutfordringene i dalen lagt fram ganske tydelig av utvalget ledet av Victor Norman: Skal Gudbrandsdalen overleve, trenger vi tilflytting – særlig unge familier som kan bo, arbeide og bli værende over tid.

Jeg er en av dem: kvinne, 32 år, tre barn, mann, hund og nabo til Harpefoss oppvekstsenter. Jeg kan stå på kjøkkenet hjemme å høre skoleklokka og barnehagestemmer over tunet. Den lyden har jeg hørt før. I barndommen min på Bessaker. Der stilnet den etter hvert.

Da vindmøllene kom, kom de med løfter. Så ble skolen lagt ned. Deretter barnehagen. Samfunnet lever fortsatt – men livsnerven forsvant. Mange følte seg presset til å selge grunn, arbeidsplassene ble færre enn forespeilet, naturinngrepene større en folk hadde sett for seg og menneskerettigheter tråkket på.

Samtidig fikk kommunen inntekter. Frivillighet og tjenester ble styrket, og fortsetter med det 20 år etter. Erfaringen er altså ikke enkel, men den lærte oss én ting: Avtaler og konsekvensutredninger betyr mer enn fine presentasjoner.

Jeg begynte å tenke på Isak Sellanraa i Markens Grøde. Når telegrafen kommer, takker han nei. Ikke fordi han er imot utvikling, men fordi han vil ha eierskap til den. Naboen Brede sier ja, men mister etter hvert både arbeidet og fotfestet. Investorene som kjøpte berggrunnen, fortalte ikke om deres baktanke om malmforekomster i berget som kunne gi store verdier innen gruvedrift.

Poenget er ikke at utvikling er farlig, men at det ikke er tilbudene som roper «Jo tidligere man sikrer seg en avtale, jo bedre» – man bør gå for. Snarere tvert imot. De investorene som tillater at man utreder godt, skaper relasjoner som gjør at de faktisk kan bli værende.Nå har vi faktisk et valg! Arealet på Harpefoss er enda ikke regulert for næring. Vi er fortsatt i den fasen der folk kan si hva de ønsker det skal være der. Det betyr at dette ikke er avgjort. Det betyr at dette er tidspunktet for spørsmål, ikke bare begeistring eller frykt.

Hva ønsker bygda? Å regulere området for lokale næringslivsinitiativ, boligområde for småbarnsfamilier? Eller kanskje la oss inspirere av Prøysenhuset og Aukrustsenteret, med et kultursenter i Den Grøne kulturbygda – i rask tilgang fra E6? Nå vi har mulighet til å engasjere oss for å tenke sammen. Og før vi anlegger datasenter; snakk med steder som allerede har fått slike anlegg.

Ikke spør hva de ble lovet, – spør hva de sitter igjen med.

En dag vil skoleklokka stilne også her på Harpefoss Oppvekstsenter. Det er utvikling. Men det må erstattes av noe som faktisk gjør bygda mer levende, ikke bare mer strømførende.

Jeg er glad for at barna mine kan vokse opp i Sør-Fron med de gode oppvekstforholdene som er her. Her finner det jeg ikke kunne gi dem i min hjembygd. Utbygging kan være riktig, men vi må først bli enig om hva vi ønsker bygda vår skal være, -før noen bestemmer det for oss!

Helena Wik, trebarnsmor og nærmeste nabo til Harpefoss Oppvekst-/datasenter

Datasenter på Harpefoss

Dølen forklarer: Hva er egentlig en KI-fabrikk?

Vil investere 10 milliarder: - Vi skal ta oss god tid

© Dølen