Lokalpolitikerne i Sør-Fron har fått en delikat sak i fanget.

På den ene siden har de selskapet Fossefall AS, som vil bygge KI-senter på Harpefoss.

På den andre siden mange bekymrede innbyggere, som absolutt ikke ønsker denne typen virksomhet på tomta der det er skole og barnehage i dag.

Ordfører Ole Tvete Muriteigen måtte lade mobilen flere ganger i løpet av helga. Også andre sentrale lokalpolitikere opplevde stor pågang fra sambygdinger som krevde svar etter at nyheten sprakk sist uke.

Problemet var bare at det ikke var så mange svar å gi.

Tirsdag morgen var derfor representanter fra Fossefall AS på plass i kommunehuset, for å opplyse de folkevalgte. Det hjalp litt, men ikke helt. Politikerne vil både vite mer og se på alternative lokasjoner. Formannskapet ba derfor om mer tid før de forpliktet seg til en avtale, og det virker som en klok beslutning.

Det er naturligvis fristende å gi et klart og rungende ja til et prosjekt i 10-milliardersklassen, som lokker med både attraktive arbeidsplasser og sårt tiltrengte skatteinntekter.

Samtidig er det lett å forstå innbyggernes skepsis. For hva er egentlig et datasenter? Etter å ha sett bilder av kolossene på Hamar og i Skien ville nok de fleste av oss satt kaffen i halsen hvis vi plutselig kunne lese i avisa at det skulle bygges noe tilsvarende i nabolaget vårt.

Nå er et folkemøte på trappene, og etter dette vil de som møter opp forhåpentlig sove litt bedre om natta. For datasenteret det er snakk om er en såkalt KI-fabrikk, som krever mindre arealer enn de før nevnte gigantanleggene. Og selve byggeprosjektet må uansett behandles av kommunen, og vil måtte forholde seg til regler for alt fra fasade til bygghøyde og støy. Når alt kommer til alt er det faktisk ikke sikkert at et slikt senter er den verste naboen å ha, når området først skal reguleres til næring. Det er lett å se for seg næringsvirksomheter som både fører med seg mer trafikk og mer støy.

I tillegg har myndighetene skjerpet kontrollen med datasentrene. En ny forskrift gir full oversikt over alle datasentrene i Norge, og har styrket sikkerhet og beredskap, gitt tydeligere rammer for investorer og kommuner og bedret mulighetene til å regulere kraftforbruk og kryptoutvinning.

Dessuten er det en kjensgjerning at datasentre er en nødvendighet i et moderne teknologisk samfunn. Tiden med kulehode og rettetast er for lengst forbi, og særlig KI-eksplosjonen tvinger fram utvikling i digital infrastruktur.

Likevel finnes det gode argumenter for å finne en annen plassering. Datasentrene huser samfunnskritiske data, og er derfor definert som kritisk nasjonal infrastruktur i Norge. Hva innebærer dette i praksis? Det er et av spørsmålene politikerne nå vil ha svar på før de eventuelt svarer ja.

En annen utfordring er kraft. Denne typen virksomhet sluker strøm, og Fossefall må pent stelle seg i kø hos Statnett. Der skal de imidlertid behandles på akkurat samme måte som annen næring, for Statnett opptrer næringsnøytralt og foretar ingen prioritering av kundene, i tråd med gjeldende regelverk. En mulig oppside her er restvarmen, som kan brukes til å varme opp kommunale eller private bygg over forholdsvis store avstander. Dersom datasenteret legges til Frya, kan man jo også se for seg et samarbeid med det planlagte oppdrettsanlegget på Ringebu-siden.

Hva er så de øvrige oppsidene for kommunen ved å si ja til et datasenter, rent bortsett restvarme og rekordinvesteringen på 10 milliarder kroner?

Bare eiendomsskatten alene vil sørge for en god slump i kommunekassa. I tillegg er nok håpet at noen av de 40 ansatte Fossefall AS antar skal jobbe på senteret vil bosette seg i Sør-Fron, noe som vil gi enda noen skattekroner.

Så er det naturligvis mulig å stille spørsmål ved om det til syvende og sist blir så mange ansatte der. Det ligger jo i KIs natur å redusere behov for arbeidskraft. Hvem vet, kanskje utviklingen går i en retning som gjør at mange av datasentrene som er bygd, bygges eller planlegges nå er overflødige omtrent før anlegget på Harpefoss står ferdig.

At datasenteret i Sør-Fron må legge ned driften, driverne går konkurs og bygget blir stående tomt.

På den annen side: Det kan skje dersom med all annen næringsvirksomhet, også. Det viser seg igjen og igjen at det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.

Spørsmålet er om man tør å ta sjansen på å sitte der om ti år og se tilbake på sjansen man lot gå fra seg.

© Dølen