Det pågår en debatt i Norge som går litt under radaren for mange, men som kan få store konsekvenser for frivillighetens mulighet til å lage attraktive aktiviteter og møteplasser for lokalbefolkningen. Siden Sparebankutvalget la fram sin rapport for halvannet år siden, har debatten om kundeutbytte fått stor oppmerksomhet, særlig i bank-Norge. Spørsmålet er enkelt: Skal samfunnsmidlene som sparebankene rår over fortsatt gå til idrett, kultur og frivillighet, eller skal midlene gradvis flyttes over i kundeutbytte og bli en del av bankenes konkurranse seg imellom?

Det er lett å se på bank som en leverandør av lån, renter, kort og nettbank. Men i Gudbrandsdalen er to lokale sparebanker noe mer. Vi er en del av infrastrukturen i lokalsamfunnene. Medspillere for næringslivet. Banker som har dører som fortsatt er åpne for unge og gamle. Kompetansearbeidsplasser. Og motor for idrett, kultur og frivillighet, år etter år.

Samfunnsutbytte vs. kundegulrot

Samtidig står sparebankmodellen ved et veiskille. Mens brorparten av alle sparebanker i Norge gir av sine overskudd til lag, foreninger og frivillige organisasjoner, er det en håndfull banker som også betaler kundeutbytte fra de samme midlene. Det vil si at de bruker beskattede midler som altså skulle gått til å styrke egenkapitalen til bankene eller gitt som midler til allmennyttige formål, til å belønne lojalitet hos sine kunder. Og med det flytter en også forståelsen av sparebankens samfunnsoppdrag fra langsiktig samfunnsutbytte til kortsiktig kundegulrot.

De er sjelden synlige i bankens regnskap, men svært synlige i lokalsamfunnene. For hver krone som gradvis flyttes fra allmennyttige tiltak til kundeutbytte, er det noe som ikke blir realisert. Idrettshallen som ikke bygges, kulturtiltaket som ikke blir gjennomført, møteplassen som aldri blir til. Bit for bit. År for år.

I tillegg betyr kundeutbytte at midler føres ut av distriktet der banken hører hjemme, fordi utbetalingene følger kundene uavhengig av hvor de bor. For bankkundene kan ordningen gjøre det vanskeligere å sammenligne reelle betingelser mellom banker med og uten kundeutbytte. Det skaper en usunn konkurransesituasjon.

Vi er for en fair kamp om kundene

Dette handler ikke om å være “for” eller “mot” kundene. Det handler om hvilken sparebankmodell vi ønsker å ha i Norge, og om vi forstår ringvirkningene når fellesskapets kapital brukes som konkurranseverktøy.

Vi er for en fair kamp om kundene, der vi konkurrerer ærlig på priser og produkter. Slik det er lagt opp nå, med mulighet for å utbetale kundeutbytte fra noen få banker, gjør det modellen konkurransevridende.

For oss utgjør kundeutbytte en trussel, og mens det fortsatt er usikkert hva politikerne på Stortinget vil, er frontene blant bankene tydelige. Vi mener en modell med fortsatt kundeutbytte som i dag, kan svekke våre posisjoner som lokalbanker for Gudbrandsdalen. Og med det svekkes også frivilligheten i alle våre lokale byer og bygder.

Overskudd skal komme lokalsamfunnene til gode

Det er derfor vi trenger sterke lokalbanker i Gudbrandsdalen. Det betyr noe for husholdningene, rådgivningen, i kredittbeslutningene, i næringslivets utvikling, i dugnadsarbeidet og i fellesskapet.

Sparebankenes modell er bygget for langsiktighet. Den er bygget for å tåle svingninger. Og den er bygget for at overskudd skapt lokalt i stor grad skal komme lokalsamfunnene og frivilligheten til gode.

Nå må vi sørge for at denne logikken ikke gradvis byttes ut med en konkurranselogikk som fortrenger samfunnsoppdraget. For når det skjer, er det ikke banken som først og fremst taper, men fellesskapet, frivilligheten og de lokale aktivitetene.

© Dølen