Angrepet i 1940 kom fra en godt forberedt motstander, mot et Norge som ikke var det. Vår evne til å mobilisere og koordinere var for svak. Forsvaret hadde ikke evne til å stå imot angriperen. Den viktigste lærdommen er derfor at beredskap må bygges før krisen kommer og det gjøres ved å investere i forsvarsmateriell, styrkestruktur og å trene folk som er utrustet til å løse de oppgavene de er satt til å utøve.

Erfaringene fra krigen førte til opprettelsen av Heimevernet i 1946. Norge trengte et lokalt forankret forsvar som kunne mobilisere raskt over hele landet, i tillegg til forsvarsgrenene. To verdenskriger hadde vist at småstater er helt avhengige av gode allierte og Norge ble en av 12 grunnleggerland til NATO, en allianse som har tjent oss vel i 77 år. NATO og bilaterale avtaler er fortsatt to viktige pilarer i norsk sikkerhetspolitikk, men aller viktigst er vår egen nasjonale evne til å forsvare oss og stå imot påvirkning fra en motstander.

Den brutale krigen i Ukraina viser hvorfor vår nasjonale motstandskraft er så viktig. Droner, cyberangrep og informasjonsoperasjoner brukes parallelt med tradisjonelle militære virkemidler. Kritisk infrastruktur som energiforsyning og sykehus er mål for russiske angrep. Alt for å prøve å knekke ukrainernes vilje til fortsatt motstandskamp. Samtidig viser Ukrainernes evne til å organisere seg, samarbeide, opprettholde........

© Dølen