Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mange synes å tro at godkjenningen av den gjenopprettede nasjonalstaten Israel hviler på Balfourerklæringen av 2. november 1917. Men Balfourerklæringen var ikke folkerett. Den var kun et skriftlig løfte fra Englands utenriksminister til landets ledende sionist, lord Walter Rothschild. Bakgrunnen var den fortvilte krigssituasjonen England befant seg i tidlig i 1917 sammen med Frankrike og Russland, de såkalte ententemaktene. USA var fortsatt nøytral, og på kontinentet var landets styrker kommet under uhyggelig press fra sentralmaktene, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det Osmanske Rike (Tyrkias imperium). Et nederlag for ententen kunne nå ikke utelukkes.

Kjemiprofessor Dr Chaim Weizmann ved Manchester University, en jøde, var verdens fremste ekspert på aceton. Fra aceton hadde han utviklet et hittil uovertruffent raskt og superkraftig artillerikrutt. Utenriksminister Arthur Balfour kommanderte derfor Weizmann til å forestå produksjon av dette kruttet i industriell skala. Weizmann gikk med på dette mot løfte fra Balfour om Englands støtte til gjenopprettelse av en jødisk nasjonalstat etter krigen. Produksjonen kom i gang slik Balfour hadde håpet, og det nye kruttet endret krigens gang.

Men folkeretten til gjenopprettelse av en egen nasjonalstat for jøder ble ikke skapt før ved avgjørelsen i Folkeforbundet nesten fem år senere. Det skjedde i overensstemmelse med gyldige prosedyrer for internasjonal folkerett, og forhandlingene ble sluttført den 24. juni 1922. I denne folkerettsprosessen oppsto nye nasjonalstater og nye grenser i blant annet Europa og Midtøsten. Norge fikk råderett over Svalbard, og jødefolket fikk råderett over mandatområdet Palestina. Folkerettslig står Norge og Israel helt likt i så måte.

Det Osmanske Rikes okkuperte områder utenfor Tyrkia ble fordelt mellom to folkeslag som hørte til der, arabere og jøder. Kurdere, armenere, drusere, assyrere, med flere, ble oversett.........

© Avisa Nordland