Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Prisene på dagligvarer og på alle andre produkter har stor betydning både for den enkelte forbruker, for næringslivet og for myndighetene, kort sagt for alle. Forbrukerne merker dem på handlekurven, da «alle må ha mat», næringslivet på etterspørselen, mens myndighetene i landet, spesielt Norges Bank, legger prisutviklingen til grunn, målt ved konsumprisindeksen (KPI), når den bestemmer nivået på styringsrenten. Nu er Norges Banks inflasjonsmål på 2 prosent, mens det frem til 2018 var på 2,5 prosent. (Regjeringen kan flytte målet opp til 2,5 igjen, og dermed glede alle låntakere med en annen renteprofil fra Norges Bank.)

De aller fleste forbrukere ha bankgjeld. Det de har av netto lønn (utbetalt etter skatt) til daglig forbruk, det de har «å rutte med», som de sier i media. («Rutte» er nordtysk og betyr «sløse».) «Netto lønn» burde heller settes til det man har igjen etter å ha betalt renter og avdrag på lån og andre faste utgifter, som strøm, forsikringer, bredbånd og telefon. Av denne nettoen betaler man for dagligvarer. (Gjelder ikke for de som står frem i programmet «Luksusfellen» på TV3.)

Nu utgjør ikke dagligvarer (mat, drikke og annet) så stor andel av forbrukernes totale budsjett. SIFO (Statens institutt for forbruksforskning, OsloMet) har beregnet det til 32 prosent av totale forbruksutgifter for en mann mellom 30 og 50 år. For en familie med to voksne og to barn, ett i barnehage og ett på barneskole, blir utgiftsandelen 37 prosent av totale forbruksutgifter.

Utgifter (utbetalinger) på lån er ikke med i SIFOs referanseindeksen for forbruk. Tar vi dem med, ble forbruket på dagligvarer for noen år siden beregnet til 14 prosent av netto lønn (lønn etter skatt). Andelen har kanskje steget noe i siste da prisutviklingen på dagligvarer har vært sterkere enn på andre varer. KPI for varer og tjenester samlet er beregnet av SSP til 3,1 prosent i 2024. Mens prisøkningen for matvarer alene var på 5,2 prosent i 2024 og hele 10 prosent i 2023, samlet med 15,2 prosent.

Hva er årsaken til denne voldsomme prisøkningen på noe som alle har behov for i sitt daglige liv? Svaret er sammensatt og komplisert. Her må vi se på verdikjeden for dagligvarer (mat og annet). Med verdikjeden mener i alle ledd fra produsent og importør via dagligvareindustrien til de store og små kjedene som selger et sluttprodukt til den enkelte forbruker.

Importørene kan være Bama og andre som importerer frukt (ikke bananer MED kokain). Produsentene kan være Nortura (kjøtt), Tine (melkeprodukter) og Orkla (industri) som produserer hele 89 forskjellige merkevarer (dagligvarer), som f eks Grandiosa, Stabburet og Sætre osv. Så har vi flere mindre produsenter på ulike produkter, f.eks. Lundal i Bodø, Lofotfisk i Lofoten osv. og flere drikkevareprodusenter som Coca-Cola, Pepsi, Ringnes, Grans, Hansa osv. I en fullsortiments dagligvarebutikk er det mellom 5 000 og 6 000 varelinjer (forskjellige varer).

Sisteleddet i verdikjeden for dagligvarer er «de tre store» – «paraplykjedene»: NorgesGruppen ASA (med Kiwi, Meny, Europris, Joker mv.) med 44 prosent av den totale dagligvareomsetningen, Coop Norge SA (med Extra, OBS, Mega, Prix osv.) med 29 prosent av totalen og Rema-gruppen AS (Rema 1000) med 24 prosent av totalen. Samlet dekker disse kjedene ca. 97 prosent........

© Avisa Nordland