Om skatteflåing, fiksjon og virkelighet
Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Arbeidsgiverorganisasjonene sender stadig ut nye korsfarere i kampen mot det norske skattesystemet.
Nu er det Runar Wiksnes og Brage Baklien fra Virke (tidligere HSH) som slipper til i AN sine spalter, 080726, med en meningsytring som følge av den siste skattekommisjonens forslag og behandling, jf. NOU 2026: 9 Veien mot et bedre og mer forutsigbart skattesystem.
Det er en merkelig argumentasjon fra «ekspertene» i Virke: «Formuesskatten er skatt på penger som står stille» sier de. Om pengene står stille der de er, bør de snarest flyttes over i virksomhet med mer fart i beina. Det kalles effektiv og korrekt økonomistyring.
Og: de som blir ilagt formuesskatt, etter solid bunnfradrag – for å verne de med lav formue og tilhørende lav inntekt, og med en lav sats, behøver ikke ta opp lån eller selge deler av foretaket til utenlandske eiere, de kan ta utbytte, hente penger i finansaktiva (bank, aksjer, fond) eller selge unna noen eiendeler som de bruker lite.
Vi har to elementer som skaper verdier i samfunnet (makro) og i næringsvirksomheten (mikro): arbeid og kapital. Begge faktorene deler på verdiskapingen/inntektene i samfunnet. De senere år har vi sett at kapitalen (formuen) har fått en større del «av kaka».
Denne vridningen, og skattelovgivningen, medfører at vi har fått større ulikhet både i inntektene og i formuene i Norge (som i resten av verden). De rikere er blitt rikere, se årlige analyser fra SSB. Norge er blitt kjent som landet med flest milliardærer per........
