Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I skyggen av folkemordet i Gaza vokser en stille og altoppslukende psykisk byrde blant dem som fortsatt er i live. Det handler om de overlevendes skyldfølelse som følelsen av å ha blitt spart når andre ikke ble det. Det handler også om skyldfølelse til de som ikke var til stede i øyeblikket da det grusomme skjedde, men befant seg på trygg avstand fra de intense israelske angrepene og bomberegnet i Gaza. Det er en alvorlig emosjonell tilstand som nå preger tusenvis av palestinere både i Gaza og i diasporaen (som er betegnelsen på mennesker i utlendighet på flukt fra sitt opprinnelige hjemland eller etterkommere av fordrevne flyktninger).

For mange som har overlevd er ikke spørsmålet lenger hvordan de skal leve videre, men hvorfor. Psykologer beskriver de overlevendes skyldfølelse som en naturlig reaksjon på ekstremt traumatiske hendelser og opplevelser. Overlevelsesskyld er ikke en anerkjent klinisk diagnose, men opplevelsen er vanlig og krever ofte behandling. I Gaza har fenomenet fått en alvorlig dimensjon på grunn av at dette spesielt rammer så mange av de yngste, barna. De psykiske skadene som påføres overlevende barn er svært alvorlige og omfattende. Situasjonen i Gaza karakteriseres av den største humanitære krisen med foreldreløse barn i moderne historie. I 2025 ble det rapportert om at nærmere 40000 barn hadde mistet en av foreldrene eller begge som følge av israelske angrep. Dette tallet er forventet å være økende og langt høyere i 2026.

Generelt lever barna i Gaza under svært vanskelige og ubeskrivelige forhold, og mange er tvunget til å........

© Avisa Nordland