Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ingen av de som overlever folkemordet i Gaza, kommer uskadd fra det. Israels krigføring mot palestinere er nådeløs og gir dem aldri nok tid til å komme seg etter det siste angrepet før de bombes igjen og igjen. De psykiske effektene av å leve i en slik kontinuerlig krigstilstand av død og ødeleggelse, er intense og vedvarende. Hele generasjoner er fanget i sykluser av traumer, søvnløshet, depresjoner og frykt. Det er ingen pause fra traumenes vold.

I tillegg til eventuelle fysiske skader og oppfølging av disse, vil de overlevende trenge langvarig og intensiv psykologisk behandling for å leges fra alt det grusomme de har vært vitner til, de høye og skremmende lydene av bombing og stanken av død. Barna i Gaza som utgjør omtrent halvparten av befolkningen, er aller mest utsatt for dypere og mer alvorlige mentale helseskader også fordi deres kognitive evner ikke er fullt ut utviklet til å ta innover seg og kunne bearbeide alle de ekstremt vonde erfaringene og inntrykkene. Grusomheter er etset inn i minnene deres for alltid. Hva barn trenger er fravær av krig, kjærlighet, beskyttelse, psykososial omsorg og en fremtid fri for frykt.

Et lite utvalg av spørsmål fra barn i Gaza som har blitt stilt til ansatte ved Palestine Trauma Centre, er illustrerende og avslørende for hvordan barn forholder seg til de dypt forstyrrende og forferdelige erfaringene i krigens inferno («Questions from Gaza’s Children» Palestine Trauma Centre UK 04.10.2024):

– Når jeg dør, vil de legge meg i en grav sammen med mamma og pappa?

– Når de bomber teltet, vil vi brenne?

– Får barn som får bena amputert nye bein?

– Hvorfor er guttens ansikt dekket av blod?

– Har de israelske pilotene som bomber barn selv barn?

– Når skal vi tilbake til skolen?

– Når vil ødeleggelsen og døden ta slutt?

Dette er spørsmål norske barn heldigvis er forskånet fra å stille, men som er blitt vanlige spørsmål for barna i Gaza. Kontrastene er så store at det er vanskelig nok for oss i trygge Norge til å kunne fullt ut forstå de eksistensielle livsvilkårene og den konstante trusselen om død som både voksne og barn i Gaza må forholde seg til. Kronisk stress der selv små lyder kan utløse dyp frykt, høy forekomst av traumer, depresjoner, angst og personlige tap av å ha mistet sine nærmeste, kan medføre alvorlige atferdsendringer og øker faren for selvmord hos selv små barn. Leger uten grenser kan fortelle at barn helt ned i femårsalderen i Gaza har fortalt dem at de vil dø (Nichols, M. «MSF slams US on Gaza at UN, says children as young as 5 want to die» Reuters 23.02.2024).

At små barn ønsker at de er døde, forteller sitt. Barn skal ikke vokse opp i krig, de skal ikke være vitner til at deres nærmeste, foreldre og søsken, blir drept, de skal ikke flykte i redsel fra bomber og heller ikke tilbringe dagene sine med å vente i endeløse kø for vann og brød. 96 % av barn i Gaza oppgir at de føler døden som nært forestående og nesten halvparten uttrykte et ønske om å dø på grunn av det ufattelige traumet........

© Avisa Nordland