Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har vært soldat i internasjonale operasjoner og arbeidet med veteraner fra mange nasjoner og i konfliktområder i årevis. Jeg har kjent på tyngden av å representere FN og staten i uniform og bære ansvaret for andres beslutninger. Jeg skriver ikke dette for å vekke sympati, men for å stille et nødvendig spørsmål: Hva gjør krig egentlig med oss, og hvorfor snakker vi så lite om det?

Veteraner blir ofte omtalt med respekt, men forståelsen for hva vi faktisk bærer med oss er begrenset. Det gjelder både veteraner fra utenlandstjeneste og de som har hatt oppdrag her hjemme. Erfaringene og belastningene er ofte like. Det handler ikke om hvor du har vært, men hva du har stått i.

Mange tror at belastningene først oppstår etter tjenesten. Men også soldater som forbereder seg til krig, som trener for å møte vold og kaos, lever med en vedvarende indre uro. Det er en realitet vi sjelden snakker åpent om. Vi lærer å tie, å kontrollere, å tåle. Men stillheten gjør noe med oss. Den bygger ikke broer, den bygger vegger.

Jeg har sett samfunn der det teknisk sett råder fred, men hvor frykten fortsatt styrer. Ingen våpen, men dyp bekymring. Ingen eksplosjoner, men daglig urett. Fred handler ikke bare om å unngå krig, den handler om å bygge samfunn der mennesker har tillit til hverandre og til institusjonene. Der ingen trenger å frykte for livet, verdigheten eller fremtiden.

Norge har beveget seg vekk fra rollen som........

© Avisa Nordland