Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi bor i et land som har mye natur. Ikke så mye som for ti år siden, eller enda verre – for femti år siden. For vi bygger ned og breier oss ut, og tvinger naturen inn i vårt mønster. De som bor der vi vil spre det forslitte, misbrukte, grå uttrykket «grønt skifte», de blir fortrengt og må finne andre steder å bo, og da blir det konfrontasjoner hvor naturen alltid taper. Uten unntak.

Selv om det er mange som forsøker å stanse drepingen når slike konfrontasjoner oppstår, så vinner alltid blodtørsten og hevnlysten. Vi har fjernet oss så langt fra natur at vi vil hevne oss på de dyrene som reagerer fullstendig naturlig, så vi også reagerer totalt unaturlig selv. Hvor mistet vi naturforståelsen? Hvor feilet skoleverket?

Vi ser det gang på gang. Og det er garantert flere tilfeller som ikke er nevnt i media, hvor kommunene bare knipset med fingeren og så var «inntrengeren» drept, når det egentlig var menneskene som var inntrengerne. Enten det var hakkespetter, grågås eller andre «plagsomme og brysomme» dyr fra viltlivet som ikke vet å oppføre seg mot våre verdier.

Dyr får avkom på steder som er alt for nær menneskene, fordi det ikke befant seg mennesker der da dyrene fant sine steder å vandre, hekke, leve. Men så kom menneskene. Og livet ble vanskelig for de som allerede var der, eller ble fortrengt fra andre steder og måtte finne nye steder å leve, vandre, hekke. Fra ulver til måker, storskarv og traner – de må leve etter uforståelige restriksjoner, soner og regler som er laget av en art som har fjernet seg grundig langt vekk fra naturen, til tross for at den var vårt opphav.

Det ble lettere å sette søkelyset på slike urettferdige dyredrap når dyrene ble kjendiser. Havnesjefen er den første jeg får i tankene. Svanen som angrep mennesker som kom for nær familien hans. En svanefar som gjorde akkurat det han skulle gjøre: Forsvare familien sin mot fare. Jeg hadde engasjert meg, jeg hadde flere innlegg i media, men kunne ikke gjøre stort mer enn det fra der jeg bodde. Da en av avisene ringte meg og fortalte at Havnesjefen var skutt og ønsket en uttalelse fra meg (siden jeg hadde hatt innlegg om ham), brast jeg i gråt. Urettferdigheten smalt rett inn i hjertet. Et uskyldig dyr, en fugl, hadde blitt drept fordi mennesker ikke hadde bedre vett. Og maken hans hadde mistet sin kjære. Store fugler er monogame, de som godkjente drapet utførte en større udåd enn media noensinne skrev om. Naturen må alltid svi for at vi er idioter.

Den neste jeg tenker på, er Frøya. Hvalrossen som brukte sin selvbestemmelsesrett, slik naturen er. Ingen eide Frøya. Frøya, store fine jenta, kunne dra hvor hun ville, og det gjorde hun. Kartet over hvor Frøya dro, er omfattende. Men hun måtte komme til Norge før noen uvettige med makt bestemte at Frøya var for farlig for folk uten vett mellom øra. Og så ble Frøya drept i Norge.........

© Avisa Nordland