En analyse for å sette Hamas’, Hizbollahs, Irans – eller Israels – handlinger inn i en større kontekst for å forsøke å forstå dem betyr ikke å si at det de gjør, er greit.

At krigen i Midtøsten ville skape dype splittelser i samfunnet vårt, forsto vi raskt etter 7. oktober 2023. Det setter også forskningens rolle og forskeres stemme i samfunnet på prøve. Verktøyene vi som forskere har for å være en kritisk røst i samfunnsdebatten, er viktige i dagens klima. Men legitimiteten til denne forskerstemmen blir utfordret når den blir trukket i tvil for å være synsing og personlige, eventuelt politiske, meninger.

I fjor høst ble jeg opprørt, som de aller fleste av oss. Først over terroren i Israel. Men vi rakk så vidt å ta den inn over oss før vi deretter ble så opprørte at det var vanskelig å tenke på annet, over volden og hevnen på Gazastripen og etter hvert også på Vestbredden og i Libanon. Det er fortsatt dypt opprørende.

Jeg ble også opprørt da mitt andre hjemland, Frankrike, var raskt ute med å forby propalestinske demonstrasjoner. Ytringsfrihetens land, protestenes hjemland og hjemland til Europas største minoriteter med røtter eller tilknytning til regionen. Dette inkluderer ikke bare en stor arabisk minoritet, men også Europas største jødiske minoritet. Hvordan skulle dette gå, tenkte jeg da, mens jeg var i Paris på konferanse i slutten av oktober.

Grunnen til at dette ble overordnet akseptert, selv om det selvfølgelig ble debattert, er landets frykt for antisemittisme og for islamistisk terror. Begge deler har Frankrike smertelig erfart i flere tiår. Allikevel var det noe som skurret med at slike sympatimarkeringer skulle være forbudt.

På mitt gamle studiested, Sciences Po i Paris, begynte studentene å protestere mer markant utover våren i år. Da det skulle........

© Aftenposten