KOMMENTAR: Mennene i «INNI» er kanskje verdiløse, men kulturlivet de representerer, bør vi sette mye mer pris på.

Teaterstykket «INNI» handler om Pål og Geir, to litt for gamle gutter som har gitt opp å kjempe mot forfallet. De holder til i en skitten leilighet som flyter over av søppel, ølbokser, oppvask, ulekkert interiør og et tilårskomment fjernsyn der en slags TV Vest-parodi spyr ut tilværelsens uutholdelige letthet på jærdialekt. Anders Ohm, Kongen av Pedersgata, åpner nytt utested i betong. Ny kulturrutsjebane på Hommersåk. Janove Ottesen og Morten Abel piper ut selvfølgeligheter. Infamt, frekt og deilig rosjent. «INNI» har en dæsj av Arild Reins stavangertrilogi-stemning i seg, nikker litt til «Kjellermennesket», har en dose «Mongoland» i de smarte, drøye replikkene og litt slektskap til «Ølhunden Berit» og andre popkulturelle ting som diskuterer mannosfæren.

Disse to, Geir og Pål, er alene. Tiden har gått fra dem. De er nostalgiske når de snakker om pornoen på 90-tallet, og særlig Pål, som har ensomhetens kalde pledd rundt seg, blir varm inni seg når han snakker om 50-tallet. Da sto damene klare i døra når mannen kom hjem. Middagen var klar. Kånene var opplagte og fornøyde, ikke sånn som nå, når de er slitne, sure og «faen allergiske mot motvind». Alt det gode livet har å by på, ligger bak dem. De er ikke 19 år gamle incels med bredbånd og memes. De er voksne mannfolk som har gitt opp, sånne som Jokke og Valentinerne synger om, som verken kommer til........

© Aftenbladet