«Alle er på tuppa for tida», sier kollegaen. Ragnhild føler seg truffet.

Vi sitter på pauserommet og snakker om sommerplaner. Folk skal til Køben og Kina, Tyrkia og Tynset. Det er bryllup, spel og mye mer. Vi er i slutten av juni, og det er frenetisk virksomhet før ferie. Eksamener, sommeravslutninger, rundvask og ikke minst: hekketid.

Og i det siste har jeg merka det: jeg klarer ikke skru av. Hjernen summer på høygir, tidvis framover og ofte i loop. Ting folk har sagt, ting jeg burde gjort, ting på ting på ting.

En kjenning konstaterer: «all e litt på tuppa for tida».

«All e litt på tuppa?» gjentar jeg, for jeg har virkelig vært på tuppa i det siste.

Tuppene toppa seg da jeg, i likhet med Kent (Ranum), kom i klammeri med naboen.

Naboen min er riktignok ei kråke. En dag jeg skulle på jobb, hadde kråka rigga seg til på sykkelstyret. Jeg oppfatter sykkelen som mitt domene, og pirka bestemt borti den med foten. Men kråka ville ikke rikke seg. Det syntes jeg var pussig, men også litt nifst. Kråker er jo lumske og intelligente fugler, og det er ikke godt å vite hva de spekulerer i.

Idet jeg sparka borti bakhjulet for andre gang, gikk plutselig kråkas partner til angrep! Jeg måtte innse at sykkelen var i kråkas territorium nå, og begynte å bakke unna. Men kråka ga seg ikke, og fulgte etter meg mens jeg la på sprang.........

© Adresseavisen